Europa er kjent historie med mange døve teatre, i gjennomsnitt var det omtrent ett teater i hvert land. Med disse teatrene hadde skuespillere og skuespillerinner mange muligheter til å møte hverandre og reise til internasjonale festivaler (for døve og hørselshemmede). Men disse teatrene eksisterte bare på grunn av tilskudd og tilskudd, og en etter en er disse tilskuddene avskåret, til det bare er en håndfull teatre igjen. I et personlig syn er Teater Manu i Norge det sterkeste teater selskapet, mottar 1,7 millionær av euro tilskudd for teaterproduksjonen og sysselsetter minst ti ansatte. Andre teatre i Sverige, Finland og Frankrike er noe moderate. Men alle har en lignende sak: det er veldig få skuespillere og skuespillerinner som er unge. I følge teatrene er det fordi de unge ikke lenger er interessert i teater, men ifølge de unge er det fordi de unge ikke får muligheten til å trene til å bli en erfaren skuespiller. Teater som en kunstform bringer folk nærmere: sjenerte mennesker utvikler sosiale ferdigheter for å engasjere seg med andre mennesker, mennesker med sterk personlighet utvikler forståelse for andre mennesker og utvikler ferdigheter til å være en leder og et forbilde. Teater utvikler ferdigheter, men det er også en plattform for å vise kultur og språk. Ettersom Døve teater har et annet aspekt enn vanlig teater, er det det perfekte stedet å leke med tegnspråk og å vise hva Døves kultur er laget av. Med stengingen av forskjellige teatre har det vært færre og færre steder å eksperimentere med forskjellige former for tegnspråk og å ha et sted å avsløre døve kultur. Derfor har en gruppe døve unge individer knyttet seg sammen og organisert de tre gangene europeiske dramacampen for døve unge mennesker. Fram til 2018, 2020 og 2022, da den første, andre og tredje dramacampen ble arrangert i Norge, (A3) Frankrike, (A3) Hellas. At Erasmus + -finansiert ungdomsutveksling tiltrakk 17 prosjektpartnere fra 17 land og jobbet sammen med hverandre for å lære om teaterarbeid og for å utvikle et teaterstykke der deltakerne viste det de har lært. Det var stor innvirkning på noen av deltakerne, som nå har valgt en karriere innen kunst. over 100 deltaker hverandre for å engasjere seg seg selv i de forskjellige aspektene ved teaterproduksjon. Første leir møttes de i Norge og Frankrike og avsluttet prosjektet med en enorm forestilling på International Visual Theatre i Paris. Den andre leir møtes de i Norge og Hella og selv om det var kaos tider med COVID-19 likevel det var vellykket reunion i Hellas etter 2 år . Den tredje i Norge og Frankrike og igjen prosjektet vise forestillinger med sprengt publikum på Festival i Reims. De flere samme organisatorene vil gjerne organisere denne leiren igjen, for å gi flere døve unge mennesker i Europa muligheten til å engasjere seg i teaterproduksjon, fordi de har sett deltakerne bli mer selvsikker, noen av dem endret faktisk sine karriereveier for å bli en fullstendig -tidskunstner. Organisatorene ønsker å gi nye mennesker en sjanse til å oppdage skjulte talenter. Denne gangen arrangere vi partner non formalitet med tidligere deltaker fra drama campen og tar med flott energi tidligere leirene. Vi valgte å partner med de tidligere deltaker på grunn av styrke felleskap i teater og kunst felt. Og samtidig vil det utvikles et nettverk, slik at det kan være internasjonale lenker til (fremtidige) teaterselskaper, ettersom talent kan lånes fra hverandre. Å gi døve unge mennesker muligheten til å lære om teater og bygge et sterkere nettverk vil mest sannsynlig bidra til et bredere publikum, da det er sannsynlig at teater laget av døve unge også vil tiltrekke døve unge til å se på.